Tvillingene Maria og Kristina.

Hvem er så tvillingene Kopstad ?

Kristina og jeg ble født på sommeren to uker før termin i 1979. Vi var også etterlengtede da vi brukte god tid på å komme. Er så mye som 6 år mellom storesøstera vår og oss. Kristina ble kalt tvilling 1 og jeg ble kalt tvilling 2 da vi ble født. Jeg var også den minste av oss i vekt og kom sist.

Kristina var den av oss som var mest utadvendt og blid som baby, mens jeg var mer alvorlig. Vi ble fortalt at tvilling babyen som var mest blid fikk mest oppmerksomhet og det var ikke så greit syns den snille moren vår. Hun var opptatt av at vi begge skulle bli sett.

Kristina og jeg gikk gjennom barndommen uten å vite om vi var eneggede eller toeggede tvillinger. Da vi vokste opp var det ikke like vanlig med tvillinger. Så vi fikk en del oppmerksomhet for det. Vi ble tatt bilde av i Tønsbergs blad da vi fylte 9 år siden de syns det var ekstra stas vi var tvillinger som fylte år. Det kom en journalist hjem til oss mener jeg å huske.

Da vi var duskepiker for korpset vi gikk i på barneskolen. Hadde vi på oss søte drillpike uniformer. Det at vi gikk slik rundt gjorde at vi fikk en del oppmerksomhet og ble tatt bilde av i avisa.

For å være ærlig har jeg aldri syns selv det har vært noe spesielt å være tvilling. Derfor ble jeg veldig forundret over at det virket som det var status å være tvilling. Flere jevnaldrende fortalte de skulle ønske de var tvilling selv. Det gjorde at jeg undret meg over det. Jeg prøvde å se det fra venners perspektiv.

Kristina og jeg har sånn sett vært heldige at vi alltid har hatt hverandre gjennom barndommen og nå i voksenlivet. Siden vi har holdt sammen, har nok det også gjort at vi nok ikke anstrengte oss for mye. Med tanke på å holde på venner eller skape flere vennskapsforhold kanskje.

Vi ble født i Horten som er en liten by i Vestfold. Da vi var 4 år flyttet vi til bondelandet på Nykirke. Ikke ante jeg før mange år senere at familien Kopstad bestefaren min kom derfra og bodde på en av de gårdene.

Der tilbragte vi resten av barndommen vår. Med far, mor, søster og to hunder fikk vi en flott start i livet. Selv om vi etter hvert vokste opp som farløse da vi mistet faren vår alt for tidlig.

Kristina og jeg har alltid blitt sammenlignet av folk rundt oss. Ikke så rart. Det var veldig viktig for dem å fortelle oss om de trodde vi var eneggede eller toeggede tvillinger. Sikkert for de ville se forskjell på oss.

Vi har aldri vært som to dråper vann. Likevel har vi hatt såpass mye likheter som samme latter. Samme stemme. Like kropper og hull i samme tenner. Hadde vi vært så ulike at vi var toeggede så hadde ikke folk behøvd å sammenligne oss.

Husker jeg tenkte og følte at jeg ikke likte det når noen mente vi var toeggede. Da pleide moren vår fortelle at nei vi er for like til å være toeggede. Det trøstet meg å høre. Selv om jeg en periode med vilje ville kle meg og gjøre meg mest ulik Kristina. Ville jeg også at vi skulle være eneggede tvillinger.

Vi var med i tvillingforskning en periode. Da vi var rundt 18-19 år skulle vi svare på skjemaer. Var en stor blekke på 10-12 sider men kan ikke si det sikkert, det var mye i hvert fall. Men ut fra svarene Kristina og jeg svarte på hver for oss. Kunne de konkludere med at vi var eneggede tvillinger.

Ikke før vi for noen år siden bestemte oss for å ta en DNA test av Myheritage ble det bekreftet med 99.9 % sikkerhet at vi er eneggede tvillinger. Syns det var godt å vite jeg. At vi endelig fikk bevis. Men så klart vi visste det egentlig siden vi har vært så like på mange måter.

Hva er forskjellen på oss utseendemessig? Øynene til Kristina er mer smalere enn mine. Jeg har rundere øyne. Kristina har også vært rundere i ansiktet, mens jeg har vært smalere i ansiktet. Kristina var litt lavere enn meg som barn. Nå er vi like høye begge to.

Personligheten vår er også ulik selvfølgelig. I og med at jeg har vært den mest blide og modige av oss rundt folk. Pluss at jeg er veldig glad i å prate. Har Kristina dyttet meg frem og gjemt seg mye bak meg. Noe hun startet med fra vi var små.

Husker når vi var 5 år og jeg ville gjemme meg bak henne. Føltes det som om hun var sjefen og at hun var den som hadde siste ordet. Hun lot meg ikke få gjemme meg bak ryggen hennes hvert fall. Så da ble det til at jeg ble den som andre fikk lettest kontakt med. Søsteren min var mer sjenert mot andre.

Vi har blitt fortalt vi var veldig oppfinnsomme små jenter som fant på mye sprell. Vi var aktive og var visst både søte og morsomme som barn. Jeg var visst også veldig direkte som barn kan være og jeg spurte om det meste. Det passet seg ikke å spørre om hvorfor menn hadde pupper eller hva som var galt med folk. Om de så rare ut.

Da vi var små var vi to kosete og snille jenter som var veldig oss selv. Uten filter og uten fasade. Vi tok nok mye plass siden vi var to. Vi kranglet og sloss med hverandre, men vi kunne også være hverandres beste venner.

Det jeg likte å leke med da jeg var liten var dokker og barbie. Jeg hadde en newborn dokke som søstra mi rev av hodet på da hun ble sint på meg. Hun skyldte på at hunden vår hadde bitt av hodet. Kristina likte aldri å leke med dokker eller barbie.

I og med at vi var medavhengige gjorde dette også at når vi kom opp i en viss alder. Gjorde det at vi forandret oss. Vi var vår sanne personlighet hjemme og en annen borte. Med det mener jeg at vi ble mer stille og usynlige på skolen. Vi var redde for å ta plass.

Da jeg var barn sang jeg i barnekor. Det var så moro og et herlig felleskap av barn som jeg trivdes med. Turnjente var jeg også. Drev med turn i flere år. Det samme gjorde Kristina. Jeg hadde en liten og kort periode med fotball, men det var ikke noe for meg.

I korpset prøvde jeg å lære meg å spille kornett. Dessverre klarte jeg ikke å lære meg noter. Det endte med at jeg sluttet og ble duskepike . Kristina også prøvde seg i korps. Hun også valgte seg et instrument, men gav opp hun også.

Kristina ble også duskepike sammen med meg. Husker jeg likte å ha noe å gjøre hver dag. Ser på meg selv som et barn som likte å ha noe å gjøre og være sammen med snille mennesker da jeg vokste opp.

Kristina vil jeg beskrive som snill, modig, sterk, rolig og bestemt. Hun har et temperament som er sterkere enn mitt når hun først velger å slippe det ut. Det gjør hun sjelden. Kristina er generøs og mer avslappa enn meg.

Hvordan jeg ser meg selv annerledes enn Kristina er at jeg er mindre temperamentsfull. Kristina oppfatter meg som mildere. Jeg er nok mer på enn henne. Ikke så avslappa. Hun trives med å slappe av og nyte dagen. Mens jeg skal gjøre mere ting.

Jeg er nok mer rastløs i intellektet mitt, i hodet. Mens Kristina har mer energi fysisk. Jeg er mer perfeksjonist men det er ikke Kristina. Tvillingbåndet vårt skal jeg fortelle om i neste innlegg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *